Buzios, 29. des. 2004
Vi tilbragte 3 herlige doegn i Rio de Janeiro. Denne vakkre, aldri sovende byen, som hverken er hovedstad eller stoerst i Brazil, men som alltid har vaert det sted som de fleste trekkes mot.

Byen har da ogsaa en spektakulaer beliggenhet, klemt inn mellom bratte fjelltopper, klipper, bukter og strender. Ja til og med en ganske stor (og nu ren og fin) innsjoe har kilt seg midt inn i dette. Men det som mest slaar en er den hete og loesslupne atmosfaeren som raskt skaper en sikker elsker ut av en usikker beiler. Ellers saa maa ethvert forsoek paa skildring av Rio bli platt fordi virkeligheten alltid vil ligge et skritt foran. Selvopplevelsen er det eneste som duger.

Dessverre har Rio i de senere aar faatt et voldsstempel paa seg som foelge av narkotikatrafikk og ran av turister. Noe som igjen har lagt en demper paa besoekslysten. Men som vaar danske guidebok sier: "Legg ikke hodet igjen hjemme".

Naar Trine og jeg bare ble her i 3 dager saa skyldtes det helt andre forhold. Brazil maa ligge i forkant i verden naar det gjelder aa foelge med paa den tekniske utvikling av lydanlegg. Vel er deres musikk innsmigrende, men det blir ofte mye pop blandet opp med sambaen og bossanovaen. Det er ikke bra. Og det ble her definitivt for meget av det gode for en ikke-brazilianer. Vi laa fortoeyd noen hundre meter fra to konkurrerende "Fiestaer". ( I Rio er det alltid noe som feires). Om dagen var det testing og om natten gikk musikkanleggene for fullt. Det ble rett og slett jaevlig ombord. Selv med "sov i ro" trengte bassen helt inn i koeyene vaare. Kanskje var dette grunnen til at Marina da Gloria bare var halvfull og at vi var nesten de eneste utlendinger.

Jeg ville i lys av dette selvsagt aldri droemme om aa antyde her nede, at Brazil lett kunne ha loest mange av sine ioeyenfallende problemer og loeftet den jevne manns levestandard flere hakk, hvis en liten broekdel av den voldsomme energi som brukes paa festing, spill, lek og tidvis karneval, ble brukt paa arbeid. Til aa laere seg et fag. Et fremmed sprog i tillegg til portugisisk. Dette er kanskje lite aerboedig sagt fordi ogsaa veldig mange er haardt arbeidende og maalbevisste. I og rundt Sao Paulo, som er Brazils industrielle lokomotiv, er det ikke uvanlig med 12 timers arbeidsdag. Men det er en altfor stor del av befolkningen som "driver rundt" uten aa kunne, ville, eller paa annen maate ha mulighet for aa arbeide. Statistikk paa arbeidsledighet lar seg nok ikke utarbeide av mangel paa kriterier, men vaar guidebok kaller arbeidslledigheten for "toeylesloes". Det er en meget presis observasjon.

Ellers sier offisiell statistikk at av en befolkning paa 165 millioner (med et uvanlig ungt gjennomsnitt) gaar over 7 millioner barn mellom 7 og 14 aar helt uten skolegang. 12 millioner barn er forlatt av sine foreldre. Og midt oppi hva vi ved selvsyn kan observere, nemlig at veldig mange har et overvektsproblem, kan vi lese at 40 millioner er underernaert. Som om disse kolde fakta ikke skulle vaere nok, forteller en taletrengt immigrasjonsoffiser meg: "Myndighetene later som de betaler oss offentlig ansatte, og da later vi som om vi arbeider for dem."

Vi nordmenn er jo veldig flinke til aa skulle heve oss selv opp og "finne" og "se" fattigdom rundt oss. Rio kan sikkert vaere et yndet sted for slike observasjoner. Favelaerne, fattigkvarterene, klynger sine lemmehytter oppover aassidene og man blir sterkt advart mot aa begi seg dit, selv midt paa dagen. Fra visse synsvinkler kan man dog observere dem paa avstand. Tetthetsfaktoren for parabolantenner er stor!

Og bli ikke forundret naar skraalende "gatebarn" rundt Copacabana gliser mot deg med tannregulering. I dette landet maa tannlegeyrket ha gjort et "scoop". Det er en paafallende mengde med annonseskilt for "Dentista", som bare overgaas av "Avogados". To sikkre vekstbransjer. Ved naermere undersoekelse faar vi vite at tannregulering er et motefenomen! En fjern erindring innhenter meg fra da jeg som 16-aaring hadde "tenna paa toerk" og en estetisk mor soerget for at tannlege Harvold paa Egertorvet fikk dradd dem paa plass med staaltraad og strikk. Et aar eller halvannet i skamfull forlegenhet. Her i Brazil har altsaa moteskapere og trendsettere klart det kunststykke aa faa "staaltraad paa tenna" til aa signalisere noe attraktivt. At verden vil bedras er naa en ting. Men naar halvparten av (ialfall den kvinnlige) del av befolkningen under 20 aar i et "fattig" land kaster, for dem, store penger ut av vinduet, saa burde kanskje dette faa oss prektige nodmenn til ialfall aa heve oeyenbrynene naar vi deler ut vaare bastante fattigdomsattester.

Med storseilet beslaatt og full Genua forsvinner vaare forundringers og lidenskapers by bak oss for en sydlig bris. De tidligere omtalte og allesteds naervaerende ruskjell, disse smaadjevler, har naa begynt sin sikkre etablering. Gir oss nok en knop eller saa i fartsreduksjon, men hva gjoer vel det. Vi har masser av tid. I baugen ligger Cabo Frio hvor italieneren Americo Vispucci foerst gikk iland i 1503 og med det gav navn til hele dette kontinentet. Baade nord og syd. Med det maa vi vel ogsaa tro at Columbus´ teori om at han var kommet til India ble definitivt skrinlagt.

Med Cabo Frio, Buzios og Vitoria (ca 8.jan.) foran oss foer Trine reiser hjem, vil vi takke alle vaare venner for det gamle aar som nu renner ut. Samtidig saa lover jeg aa bruke kikkerten og sansene godt ogsaa i det nye aar og derved forsoeke aa formidle noen inntrykk fra disse kyster som har saa meget aa by paa langt inn i et GODT NYTT AAR.