I 1991, utenfor kysten av Bonaire, krevde havariet av seilbåten L'Artemis de Pytheas livet til Norges mest eventyrfulle langseiler og hans 8 år gamle datter. Et helt liv dedikert til cruising var slutt og verden hadde mistet enda en seiler av den gamle skole som sverget til trebåt uten motor og sekstant som eneste navigasjonsmetode.
10 år senere, i havnen på den lille Puerto Ricanske øya Culebra, ligger imidlertid Melody, en liten 22 fots Itchen Ferry. Den lille sparsommelig utrustede trebåten, bygget i England i 1945, er langt hjemmefra og synet av den gjør at en nesten lurer på om seilerlegenden Per Tangvald seiler igjen.

Mistanken kunne ikke rørt nærmere sannheten. Riktignok er det ikke Per som sitter på brygga ved siden av båten og mekker på en sykkel han nettopp har skaffet seg, men hans sønn Thomas som overlevde forliset med L'Artemis de Pytheas.

Under tauingen av Thomas sin lille seilbåt, Brabant, fra Culebra til Bonaire fanget strømmen og bølgene L'Artemis de Pytheas rett utenfor Bonaires østkyst og ubønnhørlig dro de to båtene mot de loddrette og skarpe klippeveggene. Thomas, som satt bak i Brabant fordi den hele tiden måtte øses, våknet plutselig en natt og så faren signalisere et eller annet fra båten foran. Tiltross for mørket skjønte Thomas at en katastrofe var i ferd med å skje og han kastet seg derfor i sjøen med et surfebrett rett før begge båtene ble knust mot de skarpe korallene. Hele natten lå Thomas på surfebrettet og padlet frem og tilbake utenfor brenningene før han neste morgen tok mot til seg og surfet på en bølge forbi revet og inn på land. Med denne brutale hendelsen stjal havet det siste av Thomas sin familie og han ble i en alder av 15 år, mot sin egen vilje, sendt til en av Pers beste venner i Andorra.

- Allikevel, sier han og svelger en halv burrito servert på Mrs. Rosita's Cafe, det var aldri så mye som en skygge av tvil i sjelen min om at jeg en dag ville seile tilbake hit med min egen seilbåt. For, det er her i dette området Thomas føler seg hjemme, selv om hans begrep av hjemme egentlig ikke er limitert av geografiske grenser men heller er som han selv sier om bord i hans egen båt i tropiske farvann.

For, når en hører om Thomas sin oppvekst er det egentlig ikke så rart at han er litt forvirret over hvor han egentlig hører hjemme. Født rett syd for Bengal bukten i det Indiske hav om bord i L'Artemis de Pytheas og med Per selv som fungerende jordmor tilbrakte han de første årene av sitt liv i Asiatiske farvann. Tiltross for at hans far var norsk var det hans franske mor som avgjorde språkvalget ombord og hans norske vokabular består egentlig bare av, - Jeg snakker norsk. De siste 5 årene før farens forlis var L'Artemis De Pytheas stort sett stasjonert på Culebra hvor Thomas gikk på spansktalende skole. Han har Amerikansk pass men misliker det meste med USA, og hvis en ikke vet bedre kan en lett ta han for å være Britisk.

Mrs. Rosita er uenig. - Thomas er fra Culebra, han er en av oss, sier hun og ser nærmest moderlig bort på Thomas. Før Rosita åpnet kafeen sin var hun lærerinnen hans på øyas ungdomsskole. Hun forteller at alle på Culebra kjente familien Tangvald, og at nesten alle kom i begravelsen til Per og hans datter Carmen. Det var også her på øya Per skrev boken, "På liv og død," om hans mange eventyrlige og dramatiske seilaser.

Livet etter L'Artemis De Pytheas
Etter å ha tilbrakt hele sitt liv på sjøen befant plutselig Thomas seg hos sin nye fosterfamilie i de Pyreneiske fjellene i Andorra. Mange av hans klassekamerater hadde aldri sett havet før, og de fnøs bare da han fortalte at han i en alder av tre år klamret seg til sitt fars ben da hans mor ble skutt av pirater rett foran øynene hans i Zulu sjøen. Da han videre fortalte dem at han som åtte åring så sin stemor bli slått over bord av bommen og drukne og som 15 åring var vitne til at hans far og søster omkom da seilbåten deres ble slått til pinneved ved Bonaire, slo de fleste han av som en skrøner. Så, ikke bare isolerte Andorra han ifra sjøen, Thomas ble også mer og mer isolert ifra menneskene rundt seg og sluttet etter hvert å fortelle om sine utrolige opplevelser om bord i L'Artemis De Pytheas.

- Det eneste som holdt motet oppe under mine tre år i Andorra, sier han og stryker vekk en av rastaflettene som er i ferd med å falle ned i ansiktet, var drømmen om en dag å seile av gårde fra alt sammen i min egen båt.

Etter tre år i Andorra sendte fosterforeldrene Thomas til Leeds for å studere mattematikk. Et greit valg syntes han selv, for som sin far har han også alltid vært interessert i båtkonstruksjon. Men, mattestudiene førte han bare foran dataskjermen og til jobb for British Petrol i Cornwall, og mer enn noen gang skjønte han at det eneste stedet for han var på sjøen.

Jobben i Cornwall gjorde det imidlertid mulig for han å kjøpe Melody. Itchen Ferry modellen, som opprinnelig ble brukt til fiske om sommeren og regattaseiling om vinteren, ble nå helårsbolig for Thomas som bodde der i to år før han endelig kastet loss med kurs for Culebra i april 2000. Etter nesten 10 års fravær hadde han ikke tenkt å utsette tilbakekomsten til Culebra lengre enn høyst nødvendig og han bestemte seg for å seile direkte uten å stoppe på Kanariøyene. For, som han sier, det er ingenting som heter å stoppe bare for en dag på et nytt sted. Det tar alltid en dag å sjekke inn og en dag å sjekke ut, og så ender det alltid med at en blir værende lengre enn planlagt og før en vet ordet av det har det gått en uke.

Enkel navigering
Det påstås at Per Tangvald var observert på Kanariøyene under sin første jordomseiling i 1958 med Essos kartbok som eneste kart om bord. Thomas hadde egentlig heller ikke kart over Kanariøyene, for øyriket var bare så vidt synlig i skoleatlaset han brukte for å navigere over Atlanteren. Men, som sin far før han hadde heller ikke Thomas noen problemer med å navigere

med selv enkle kart, og under seilasen fikk han øye på Kanariøyene der han regnet med at de ville være. Allikevel satt han lenge og funderte på om Kanariøyene lå litt lenger nord enn det han opprinnelig trodde, for et døgn før han regnet med å se lysene fra Tenerife og Gran Canaria kom han plutselig over to små øyer som ikke var avmerket i atlaset. Da han ankom Culebra etter 47 døgn i sjøen og fikk studert et mer detaljert sjøkart lærte han for første gang om de to ubebodde Salvages øyene nord for Gran Canaria.

Enkle kart og fraværet av den populære GPS navigatoren tiltross, Thomas sier at selv om det er overskyet og han ikke får inn noen fix med sekstanten kan han alltid regne seg ut til sin posisjon ved hjelp av farten og kursen han holder. - Men det var absolutt rart med disse Salvages øyene, sier han og ler, for jeg var sikker på at det var de nordlige Kanariøyene jeg hadde sett og hvor var da resten av øyene?

Mange vil kanskje se på Thomas sin lettsindighet når det gjelder valg av sjøkart som uansvarlig. Sannheten er at Thomas er en meget ansvarlig og ikke minst dyktig navigatør. Selv om han ikke har GPS om bord er han nesten født med sekstanten i hendene, og om bord i Melody er det ikke mindre enn tre klokker.

- Hvis noen ga meg en GPS ville jeg solgt den med en gang, sier han bestemt. Jeg vet at den virker, men psykologisk virker det galt å stole på den lille boksen med digitale tall.

Ekte seilbåt
Tiltross for sin avsky for GPS navigering har Thomas kanskje enda mer mistro til motorer. Han sier han kan seile Melody hvor enn det skal være og under alle slags forhold. - En motor derimot kan en ikke stole på, den kan finne på å bryte sammen under en vanskelig manøver, og da er en prisgitt elementene. En motor er også dyr og vanskelig å reparere. Det første han gjorde da han overtok Melody var derfor å hive ut motoren og installere en stor seng i motorrommet i stedet. - Etter at motoren var borte slo det meg også hvor utrolig mye bedre hun seilte, sier han fornøyd.

Per hadde mange gode seilervenner i Karibien og en av dem er svenske John Lindholm. John, som første gang møtte L'Artemis De Pytheas da Thomas bare var 9 år gammel, har seilt i Karibien i 19 år om bord i sin Gulfstar 41, Fenix. Men, selv om John også kan sies å være av den gamle skole når det gjelder seiling og navigering er han ikke så ekstrem som Per og Thomas når det gjelder motor og seilbåt.

- I det siste brevet jeg fikk av Per forteller han meg at en skikkelig seilbåt ikke har motor, men det var nok mangelen av motor som til slutt tok livet hans, sier han.

Allikevel, for Thomas er fraværet av motoren også en praktisk vedlikeholdsløsning. Uten den kan han selv reparere alt utstyret om bord. Nesten hele Melody er i tre, og månedene på Culebra har vært brukt til å gjøre en del ombygginger og vedlikehold. Masten har han kuttet ned til snaue 4 meter, og båten er nå mye enklere å håndtere for en person. På grunn av dette må imidlertid alle seilene sys om. En venn ga Thomas noen solide finerplater som han planlegger å bygge en liten jolle av; tegningene ligger allerede klare. Han må også snekre seg et nytt ror da det gamle er i ferd med å råtne bort. Melody er fri for dyrt og miljøskadelig bunnstoff, men dette krever at Thomas vasker henne i bunnen med svamp en gang annenhver uke. Alt dette tar tid, og Thomas begynner å lengte etter nye breddegrader. Båten hans er ikke reiseklar for det er mange reparasjoner som ennå gjenstår, og tiltross for at han kan reparere alt på båten selv, tar det lengre tid nå som han er blakk.

- Sikkerhet for meg har alltid vært å rømme, og etter 10 måneder her i Culebra føler jeg meg litt fanget nå, sier han oppgitt.

Thomas vil videre til Bonaire og oppsøke stedet der farens båt havarerte. Selv om det meste av L'Artemis De Pytheas ble slått til pinneved, planlegger han å dykke på vrakstedet for å se hva som kan være igjen av tyngre utstyr som antagelig sank rett ned og ble liggende på bunnen.

- Kjølen er helt sikkert der, sier han, og jeg håper å kanskje finne en av fars lensepumper. Per hadde solide pumper i bronse, og Thomas kunne trenge å bytte ut den ubrukelige plastpumpen han nå har om bord i Melody.

Faren tegnet og bygget L'Artemis De Pytheas uten hjelp av andre enn Thomas sin mor Lydia. Og, tiltross for Thomas sine varme følelser for Melody er hans drøm også en dag å bygge sin egen båt. Tegningene til denne drømmebåten er nesten ferdige og den motorløse trebåten er designet med centerboard akkurat som L'Artemis De Pytheas.

John forteller at likheten mellom Per og sønnen Thomas virkelig gikk opp for han da han for 11 år siden kom over en annonse i et amerikansk seilerblad. Innsenderen var 14 år gamle Thomas Tangvald som averterte etter en jente å seile jorden rundt med om bord i Brabant.

- Andre ser det som om jeg følger i fars kjølevann, sier Thomas og kikker drømmende utover havet, men jeg gjør bare det jeg gjør, og etter 10 år på land så vet jeg at et liv på havet er det eneste rette for meg.

Visninger: 4814

Kommenter

Du må være medlem av sorgenfri.com for å kunne legge til kommentarer!

Bli med sorgenfri.com

På sorgenfri.com møter du likesinnede som liker seiling og da spesielt langseilere som digger langseiling eller jordomseiling.

© 2019   Opprettet av Sorgenfri.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår