Bayonne var siste stopp i Portugal og ingen var leie seg over å forlate denne forblåste kysten.  Nå satte vi kursen mot Brest på andre siden av Biscayabukta.  De første to dagene var den kjente berg – og dalbaneturen – opp på bølge og ned med et brak.  Jeg måtte flytte fra forpiggen og ut i salongen for å få sove.  Følte meg til tider som en pingpong ball som spratt mellom køybunnen og taket.  Skuta imponerte med hvor godt hun tok sjøene, men det er klart at alle krasjlandingene sliter også på henne.

Etter ca 4 døgn i sjøen, der de to siste var svært så behagelige, kom vi til Brest i dag formiddag, dvs. den 1. august.  Etter å ha fylt vann og “miljødiesel” og kostet på oss en etterlengtet dusj, kastet vi oss ut i den nordgående strømmen i retning Dover der vi regner med å ankomme onsdag morgen.  Her skal vi forsøke å få med oss mest mulig av byen før vi legger kursen mot Tungenes.  Hvis alt går bra, Mikke har gjort en kjempeinnsats for å utrydde wim’ene etter hvert som de dukker opp, så er vi så pass optimistiske at vi har satt ETA til søndag kveld/mandags morgen.

Men nå er det tid for å avslutte – Daniel har kokkelert i byssa og frister med nylaget omelett.

2. august- Underveis til Dover

I skrivende stund er det kun 120 NM igjen til Dover – det vil si at vi er nesten hjemme.  Fra Brest og hit har vi hatt flatt hav og strøm både med og mot.  Erfaringene fra Biscaya er bare et fjernt minne som bidrar til å gi dagens seilas et ekstra løft.  Turen har ikke forløpt slik som forventet; i tillegg til wim’ene, har vind og bølger snytt oss for en del gode opplevelser i havnene vi har vært innom.  Men dersom en har øynene åpne, er det mange morsomme observasjoner en kan gjøre.  F.eks en tidlig morgen når en ser en “fjærball” like foran baugen og det plutselig dukker opp et hode fra under den ene vingen og fuglen som blir avbrutt i sin skjønnhetssøvn, kaster det sureste blikket jeg noen sinne har registrert opp på meg, før den letter med blytunge vingeslag og sjener avgårde og ut av syne mellom bølgetoppene.   Et annet minne er en stor sjøfugl med et merkelig nebb der over- og undernebbet danner en vinkel på 180 grader – til det går opp for meg at fuglen rett og slett blir tatt i en god gjesp.  Jeg flirer litt av synet før jeg gjespende fortsetter.  Fuglen har smittet meg.

En annen og kanskje mer spennende opplevelse var det Mikke som fikk oppleve.  I nattens mulm og mørke oppdaget han plutselig en stor skygge i vannskorpa like foran båten og legger om kursen.  Det viser seg å være en stor hval som ligger og sover  og aner fred og ingen fare.  Hvalen bråvåkner i siste øyeblikk og med et forskremt hvalbrøl dukker den under båten og blir borte.  Mikke påstår at like før halen forsvinner under båten, er den så når at han kunne tatt på den bare ved å strekke armen utover ripa.

Etter mange døgn i sjøen, var det godt å komme til Dover, sette føttene på land (som syntes å rulle under oss), få en god dusj og mat.  Så får vi se hva vi får tid til.  Kristen er ventet til Dover i løpet av kvelden/natten.

Visninger: 229

Kommenter

Du må være medlem av sorgenfri.com for å kunne legge til kommentarer!

Bli med sorgenfri.com

Kommentert av michael.christiansen den 28 desember 2011 kl. 2.36

Hvalepisoden var vel den eneste gang jeg virkelig fryktet at det skulle gå galt , i senere tid har jeg identifisert hvalen til en spermasetthval  eller også kalt kaskelott 40-80 tonn , det var absålutt ikke en kar jeg ville bråvekke akkurat når det lysner av dag , jeg vet selv ka jeg gjør med folk som bråvekker meg om jeg får tak i synderen ,, så det var et intenst øyeblikk da jeg strøk like framom snuten på den og jeg tenkte det går det går ,,, men plutselig blåste den og lagde en forferdelig lyd og begynte og gå ned helt inntil skutesiden , jeg hade liten framdrift siden jeg stoppet motoren for og ikke lage lyd og det virket som en evighet mens jeg la fullt mot babord for att propell og ror skulle gå klar , så kom halefinnen langs båtsiden , jeg kunne strekke ut hånda og ta på den om jeg ville , og den var vannvittig stor , den var fra min vinkel bortimot halve båten ,, fra aktre kryssholt til ca midtships .

halen forsvannt  og jeg ga fullt framover , med tanke på historier jeg hadde hørt i diverse havner og en film på youtube der hval knuser en seilbåt  : http://www.youtube.com/watch?v=pkL-KbHoHy0&feature=player_detai...  ,,,,,,  så jeg gikk det grace klarte for og muligens lage noe distanse før dyret fikk tenkt seg om ,,  det gikk ca 20 min før jeg la merke til att ekkoloddet markerte 40 meter ,, min position var da midt i biscaia der det er ca 4000 meter så det var en indikasjon på at noe var under båten og det var ikke havbunn , ekkoloddet fortsatte og indikere kontakt ,, 40 , 20 ,10 ,2,5   og kom tibake og forsvant rett under kjølen ,,nå vurderte jeg og gå og vekke kapteinen sveinung og dani , siden det muligens var en gretten kar på 40-80 tonn under oss og vi muligens kunne bli angrepet og jeg ikke kunne se noen utvei , men jeg ventet i ca 20-30 minutter men jeg såg på ekkoloddet att det var noe rettunder kjølen ,, men under tiden hadde det lysnet noe og jeg fikk ett glimt av noe sølvblankt bak meg på styrbord side og etter en tids intens utkikk ser jeg en stim med tunfisk ,, og forstår att det var tunfisk som hadde lagt under båten og gitt alle treff på ekkolodet :)  jeg pustet lettet ut kan du si :)  

På sorgenfri.com møter du likesinnede som liker seiling og da spesielt langseilere som digger langseiling eller jordomseiling.

© 2019   Opprettet av Sorgenfri.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår