7. august … for turen er slutt når skuta når land…

Om det ikke var helt slik Odd Børresen formulerte seg i en av sine mange vise viser om seiling og om livet, så var det essensen i strofen. 

 

Vi stakk ut fra Dover ca kl 1430 torsdag 4. august. Vi hadde blitt stoppet av grensepolitiet på vei inn til Dover, så det var unnagjort.  Alt gikk greit og de var riktig så trivelige selv om de endevendte båten før de dro.  Været var ikke av det beste. I tillegg til den kraftige vinden (riktig nok fra sør – i ryggen – til en forandring) regnet det og strømmen gikk stri utenfor havna, men i riktig retning den også.  Etter at vi var kommet et stykke utpå klarnet det opp og ble riktig så fint med god framdrift.  I de mest optimistiske øyeblikkene fantaserte vi om ankomst lørdag kveld…  Vi passerte det ene oljefeltet etter det andre og etter Yme ble det slutt på de gunstige forholdene og håpet om ankomst Sandnes lørdag forsvant med det. Siste natten var det så urolig at forpiggen ble ubeboelig og jeg måtte flytte bakover for å få sove.

 

Jeg ble vekket av et brak søndags morgen og litt etter stakk Daniel hodet inn i lugaren og kunne fortelle at sjakkelen til bomnedhalet hadde røket. Bomopphalet, som ikke er nødvendig men kjekt å ha, hadde gitt opp et par dager tidligere – en typisk wim – hadde blitt filt i stykker av en låsesplint i toppen av masten. Jeg fikk lokalisert en reservesjakkel og etter litt var bommen igjen under forsvarlig kontroll.  Takket være bombremsen hadde det hele gått tålig godt.  Litt senere på formiddagen ble det klart at vi med fordel kunne ha redusert seilføringen noe, men da viste det seg at storseilet hadde kilt seg og sto bom fast.  Dette ga i all fall god fart. 

 

Like før vi så Jærkysten fikk vi plutselig to ufrivillige jibber etter hverandre og med et smell røsket den siste jibben løs vogna på løygangen og nok en gang var det bare bombremsen som tøylet bommen.  Fikk rigget et tyskerskjøte og fikk dermed gjenopprettet kontrollen og ferden fortsatte ufortrødent. 

 

I le bak en plattform ved Mekjarvik fikk vi endelig rullet inn storseilet som hadde fått et hull i masteliket og vi fortsatte glade og fornøyde mot Sandnes gjestehavn hvor båten skulle få ligge og tørke ut til neste helg.  Da var det at motoren plutselig stoppet; hva var det nå?  Det hele skjedde stille og udramatisk slik at det var neppe total kollaps. Det var mer nærliggende å mistenke at motoren ikke fikk næring.  Tanken viste ¾ full og jeg fryktet med en gang at det var en ny propp i sugerøret fra tanken.  Kristen hadde mistanke om tett dieselfilteret og fikk løsnet mateslangen og etter møysommelig å ha fylt den med diesel og kjørt den ned i en reservekanne fylt med diesel, ga han klarsignal til å starte motoren.  Under over under – motoren startet og snart murret den videre innover fjorden mens Kristen satte i gang med å skifte dieselfilter som ganske riktig var fullt av skitt.  Like før Fjogstadkaien på Sandnes var siste kannen tom og tanken full (pumpa suger mer diesel enn motoren klarer å brenne og overskuddet returneres til tanken) og motoren sugde luft for siste gang. Vi klarte å legge til ved kaien på dieselen som var igjen i systemet.  Kristen fylte på ny opp alle slanger med diesel og koblet til tanken før han ga klarsignal til å starte motoren igjen.  Motoren startet på første slag som den alltid har gjort og uten et feilslag brakte den oss de siste kabellengdene inn til gjestehavna.  Turen var over for denne gangen!

 

Jeg får av og til spørsmålet om jeg kunne tenke meg å dra på jordomseiling?  Seiling, gjerne over lengre strekninger slik vi nå har gjort, er en fantastisk opplevelse og noe jeg unner alle og som jeg gjerne gjør igjen en dag. Når en står alene under stjernehimmelen, får en god tid til å filosofere og reflektere over saker og ting.  Noe av det som nok er blitt klarere for meg, er at alle valg en gjør handler om å velge, men også like mye om å velge bort. Jeg setter for stor pris på familie, venner og kolleger til å velge disse bort til fordel for år på farten.  En opplever mye, men også det å treffe folk som en liker, ja kanskje blir glad i og som en vet at en aldri ser igjen når en skilles.  Dette er også en omkostning som jeg ville tatt med i regnestykket.  Men, dette er jo hypotetisk så lenge jeg er avhengig av lønn i flere år framover og også helt avhengig av å ha med familien.  Seiling er helt topp, gjerne i flere måneder, men det kan ikke gi livet mening og det kan heller ikke erstatte familie, venner eller gode kolleger og et arbeid som en trives med.  Dette er vel konklusjonen min etter denne lille turen. 

 

Det å seile Grace hjem hadde vår kjære Rebekka gledet seg til lenge og det er trist at hun ikke fikk oppleve dette.  Selv om hennes livsseilas ble altfor kort etter vår mening, har hun på en måte vært med i våre hjerter og våre tanker og vi husker med takknemlighet alle de gode minnene hun etterlot seg.  Hun fullførte livsseilasen på en beundringsverdig måte og håpet om at vi en dag igjen skal seile i lag ligger der som en forventning.

 

Takk for følget!    

 

 

 

Visninger: 468

Kommenter

Du må være medlem av sorgenfri.com for å kunne legge til kommentarer!

Bli med sorgenfri.com

På sorgenfri.com møter du likesinnede som liker seiling og da spesielt langseilere som digger langseiling eller jordomseiling.

© 2019   Opprettet av Sorgenfri.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår