Så kom tåken. Vi var på vei sørover fra Upernavik, og gikk inne i de nesten isfrie fjordene. men til slutt måtte vi ut på havet der isen drev nordover. Kombinasjonen med tåke var ikke særlig morsom. Vi fant ikke den lille landsbyen, Prøven, når vi ikke kunne se land, men fikk derimot god vind, og vi ville gjerne bruke den for å komme oss sørover. Å stå vakt i tett tåke og stor fart i Arktis, er både skremmende og fascinerende. Det er bare dine sanser og din erfaring og årvåkenhet som står mellom fryd og katastrofe. Sorgenfri har heller ikke baugspyd som kan ta av for støtet. Vi kan skimte et isfjell eller iskosser på maksimalt 70-meters avstand. Kossene og småflakene er greiest, for du trenger ikke store kursforandringen for å unngå dem. Det er de store isfgellene som er problemet. Du aner at de er der, adrenalinet bruser, og du føler deg mer i live enn noen gang.

Der bølgene topper seg, vet du at de slår tilbake fra noe du bare aner eksistensen av. Du har roret mellom beina, og fallene kan du slippe og få seilene i dekk på sekunder. Du stirrer til alle kanter, men mest under forseilene som sitter høyt på staget, og prøver å skille ut konturer i det konturløse. Plutselig ser du det, noe ruver på begge sider av baugen, og du vil treffe det om tyve sekunder, så du bruker bare to av dem for å avgjøre hvilken vei du skal gå. Det er kortest til babord så du styrer dit. Denne gangen slipper du å ta ned et seil. Skyggen vokser, og du passerer det på tyve meters avstand mens du styrer mellom småisen som har brukket av. Et kvart minutt etter er isfjellet som oppløst i det store intet bak deg. Men sjøen og vinden legger seg i ly av det. Du rister hardt på hodet for å få fjerne speilbildet fra netthinnen, tar på deg vottene igjen, og konsentrerer deg framover.

Som fra en annen verden hører du de andres kommentarer nedenunder, der de har tatt et øyeblikks pause fra sjakkspillet. «Jøss, kjente du de bølgene, det fjellet var stort», før de ubekymret fortsetter spillet. Duften av halvstekt brød er uutholdelig sterk, men du har ennå en halvtime igjen alene heroppe. Innen den tid har du forsert et par isfjell til og sikten er kanskje litt bedre, og du får sendt opp en kaffekopp som du slurper i deg mens det er litt roligere. Når du får avløsning hopper du ned og lukker luka bak deg. river av lue og votter og tre gensere og varmebukse mens du juger litt om hvor nære isfjellene du kom. Samtidig er du trygg for at han som styrer og har vakt etter deg, gjør en minst like god jobb, for du kunne se på øya hans at han er like gira som deg selv.

Visninger: 84

Kommenter

Du må være medlem av sorgenfri.com for å kunne legge til kommentarer!

Bli med sorgenfri.com

På sorgenfri.com møter du likesinnede som liker seiling og da spesielt langseilere som digger langseiling eller jordomseiling.

© 2020   Opprettet av Sorgenfri.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår