På vakt får en rikelig med tid til å filosofere over så mangt. Temaet denne gangen er seilbåt og eier. I rasjonelle øyeblikk vet en at en viss mengde glassfiber, metaller av ymse slag og gjerne mye treverk, som alle i utgangspunktet er ganske død materie. Så kommer designeren inn i bildet med sin plan – og vips – så har man en kreasjon med linjer og kurver og båteieren faller pladask om han/hun er aldri så rasjonell. Etter som en tilbringer mer tid sammen med denne kreasjonen, oppdager en nye sider  og etter hvert tillegger man skuta personligshetstrekk på lik linje med levende skapninger. I godt vær kan en se hvordan båten danser gjennom bølgene og lage godlyder mens sollyset glitrer i millioner av krusninger og både båt og skipper koser seg.

Men livet består ikke bare av solskinnsseilas, til tider kan det bli vel mye motgang med stiv kuling i nasen og bratte bølger som effektivt slår ned alle forsøk på å holde en anstendig framdrift med en brutalitet som slår i skroget som en kjempeslegge og får det til å skrangle helt fra kjøl til mastetopp. Da har verken skuta eller kapteinen det godt.

Innimellom dette har de fleste båtene noen karakteristiske lyder som kan irritere umåtelig, omtrent som en snorkende ektefelle(dette har jeg ikke personlig erfaring med, men er blitt det fortalt av andre).

En annen egenskap ved en skute, er hvordan hun får eieren til å bruke mye penger på små og større ting med et smil.   Kunne dratt en menneskelig parallell også her, men nøyer meg med å antyde hvordan den rasjonelle skipper kan finne tusen rasjonelle argumenter for å utstyre skuta med kostbare nødvendigheter. Heldigvis er en ikke avhengig av en dyr eller fin båt for å oppleve fine stunder på sjøen, enhver liten seilbåt gjør nytten her.

Det sier seg selv at i et slikt forhold, har ikke skipperen det godt dersom skuta ikke har det godt. Jeg hadde ikke før gått av vakt natt til søndag  så hørte vi et vagt dunk et sted i båten og like etter oppdaget vi en flytende gjenstand som så ut til å ta oss igjen. Mer gass gjorde at den bare kom nærmere. Da var det at erkjennelsen seg inn over oss: vi hadde bokstavelig talt havnet i garnet eller på lina til en portugisisk fisker! I et slikt tilfelle er det to ting å gjøre; en kan forsøke å slå bakk og rygge ut av situasjonen eller kle av seg og svømme ned til propellen med kniven mellom tennene og hakke i vei. I vårt tilfelle hadde tydeligvis lina passert under kjølen men satt fast foran roret. Vi slo bakk og plutselig kom det et smell mens hvite isoporbitene fløy bak oss og vi satt ikke fast lenger. Tauverket hadde havnet i propellen og blitt kuttet av den roterende kniven jeg hadde montert på akslingen før vi satte skuta på vannet i Aegina – akkurat slik som meningen var. Vi kom løs, men det var en tydelig ubalanse i propell/aksling og for ikke å risikere ytterligere skader, ble det til at vi seilte til nærmeste havn som i dette tilfellet var 12NM tilbake til Nazare. Vi var litt spente på om vi traff på en illsint portugisisk fisker som krevde erstatning for tap av redskap og fangst. Det eneste vi traff på, var havnesjefen som først kjeftet litt for at vi ikke hadde meldt vår ankomst via VHF. Etter denne velkomsten var han velvilligheten selv og fikk ordnet med en fransk seiler med dykkerutstyr som forbarmet seg over oss etter søndagsmessen. Vi fikk også tilfredsstillelsen av å treffe igjen “Poppy of Cornwell” som kom inn etter oss selv om de hadde dratt fra Cascai flere timer før oss. Etter disse viderverdighetene, tok jeg en liten “Øystein” men med kamera og gikk både lenge og vel før jeg kom til byen. Det var litt merkelig å se på strendene som krydde av turister – men ganske forståelig var ingen i vannet som holdt 12 – 13 grader! (som var ganske vanlig siden Gibraltar) Neste morgen fortsatte vi til Figueira Da Foz hvor Rolf Arne mønstret av og Mikke og undertegnede fortsatte til Porto hvor Daniel ventet. Med Rolf Arne forsvant tilgangen på de velsmakende frokostbrødene, men heldigvis etterlot han seg en god porsjon da han dro. Rolf Arne er en trivelig kar å ha om bord og gjorde en habil innsats ved roret, men etter vel 14 dager kalte pliktene hjemme. Så tusen takk for godt lag og god innsats og for at du ville bruke to uker i lag med oss!

 Ferden videre fulgte det kjente mønsteret for kysten av Portugal; kuling i nasen, bølger som gjør hva de kan for å stoppe oss og de evinnelige fiskeredskapene. I tillegg hadde vi den visuelle forsøplingen av horisonten av hundrevis av vindmøller, men vi la dem bak oss i likhet med fiskeredskapene og de andre uhumskhetene; good riddance! I Porto sto en blid Daniel og loste oss inn i gjestehavnen pr telefon. Det var herlig med en varm dusj før en god natts søvn. Dette var siste natt i havn så langt,etter dette har vi kun vært innom i Bayonne og i Brest for å fylle vann og diesel. Dessverre er det kun mulig å få tak i såkalt “miljødiesel” framstilt av rapsolje/soyaolje som heller burde vært brukt til mat til sultende mennesker. I tillegg øker den forbruket med 15 – 20 % og er skadelig for motoren, så hvor miljøgevinsten kommer fra ligger over min fatteevne!

Visninger: 277

Kommenter

Du må være medlem av sorgenfri.com for å kunne legge til kommentarer!

Bli med sorgenfri.com

På sorgenfri.com møter du likesinnede som liker seiling og da spesielt langseilere som digger langseiling eller jordomseiling.

© 2019   Opprettet av Sorgenfri.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår