Klokken er kvart på seks om morgenen den 10. september 1991. Peder står på hodet oppi motoren for å fylle drevolje, mens jeg er i gang med å lage morgenkaffen. Man er ikke særlig snakkesalig på denne tiden av døgnet, og stillheten blir bare brutt av suset fra primusen og noen fornøyde grynt fra Terjes sovepose. Han og Johan har enda fire timer igjen i køya før de skal på vakt. Det er kaldt her nede ved verdens ende og vi sover med klærne på inne i soveposen, med ulltepper under og dyne over oss. Når vi ikke har noe varmeapparat blir det utrolig mye kondens av pusten til fire mann, og den må tørkes bort om ikke alt skal bli altfor vått.

Vi har hatt en kald, men stille natt i en perfekt havn som fiskerne bruker i uvær. Horisonten lysner i øst og naturen våkner til liv. Det er helt vindstille når vi putrer ut av den lille bukta og ut i Magellanstredet. Snødekte fjell speiler seg i sjøen der de første solstrålene griper etter dagen. Albatrossene duver dovent i vannskorpen. De gidder ikke å fly så lenge det ikke er vind. Men vi vet hvor ustabilt været er her nede og sluntrer ikke unna med forberedelsene selv om det ser ut til å bli en nydelig dag. Det er bare tre dager siden vi sist var i storm. Da fikk vi for alvor oppleve de beryktede willy-wawen De kraftige vindkastene kommer ned fjellene i opptil 100 knop og løftet vannet 10 20 meter til værs mens et Sorgenfri-mannskap spretter til alle sider i frydefull redsel for å unngå dens herjinger.

Allikevel har det gått bra den siste uken. Fra vi forlot Punta Arenas og belaget oss på tre måneder i ødemarken, har vi flyttet oss i riktig retning alle de syv dagene vi har vært underveis.

Vi har fått oss en matbit da de første krusningene kommer til syne. Motoren kuttes og storseil og genua heises. Sorgenfri legger seg pent over og skyter fart over det flate vannet. Praten går om Magellan og de andre sjøfarerne, som uten kart, og med skuter som ikke kunne krysse, klarte å ta seg fram i disse trange, ville og værharde farvannene.

Skydekket tykner til og synker ned over oss. Med tåken blir det varmere og snøen går fra sludd og over til regn. På med oljehyre og gummistøvler. Vinden øker også, og det tar ikke mer enn en time før genuaen må vike for kryssfokka. Da løyer det naturligvis igjen, og vi blir liggende og stampe i en voksende sjø. Dette spillet begynner vi å kjenne nå, og før det blir tale om å få på mer duk, kommer vinden tilbake igjen. Det blåser rett fra nord og vi greier å stå ut mot åpningen av Magellan. Vi er så langt ute nå at Magel-lanstredet bøyer av ut mot Stillehavet. Vi kan slippe ut på skjøtene og sløre i vei. Vinden øker på og vi gjør sju knop på riktig kurs; det er noen måneder siden sist. I kastene må rormannen jobbe som besatt for å hindre at vi skjærer opp i vinden. Dette er seiling!

Fallet til fokka festes til et kryssholt så det kan låres i en fei om nødvendig. Vi vil nødig ha seil oppe om en fallvind skulle komme ut av en fjellkløft.

Vi rister liv i Johan og Terje. Mens de får seg en kaffeskvett redder Peder og jeg genuaen som til nå har ligget lett surret til rekka, men som truer med å gå over bord om vi ikke pakker den. Det øker på for alvor og det ser ikke ut til at vi trenger den mer i dag. Posisjonen settes i kartet for påkommende vakt. Humøret er på topp og det gis informasjon og slenges bemerkninger om «B- laget» begge veier. Barometeret faller og snart gjør vi åtte knop for storseil og fokk. Ute diskuteres det løypevalg og kurser for dagen, for her er det langt mellom gode havner. Ingen er særlig lysten på å fomle rundt i mørket i dette farvannet. Frivakten leser, hører på musikk, spiller gitar og slapper av, noe vi begynner å få rutine på.

Vi noterer stiv kuling og vinddreining til midt imot da det første revet i storseilet kommer. Sikten er dårlig og barometeret har falt 15 millibar siden i dag morges. Da kommer de første stormkastene, og storseilet må ned. Det blir en stri vakt for Terje og Johan. Seilene går opp og ned ettersom kastene kommer og går. Det er ikke uvanlig med 10-15 seilskift om dagen inne i kanalene. Det er gøy så lenge det går framover og ekstra bra når det er på frivakten det er striest. Vi tenker ennå med gru på de ukene vi lå og ventet på deler etter motorhavariet.

Albatrossene er forlengst på vingene og flyr med minimal klaring til bølgene. Oppe i fjellsiden kan vi også skimte en og annen kondor som seiler støtt på kulingen med sine enorme vinger.

Dyrelivet er generelt frodig og uberørt her nede. Det går aldri lenge mellom hver gang vi ser sel, sjøløver, pingviner, delfiner og fugler av alle slag. De er ikke vant til mennesker og derfor lite sky. Den artigste er «dampskipsanden» som ikke kan fly, men bruker vingene som skovlhjul og oppnår en imponerende fart gjennom vannet mens det fosser rundt den.

Etter et par nye timer med bånnrev og kryssfokk, er vi ved utløpet av Magellanstredet. Idet vi krysser oss opp mellom noen passerer vi et lite containerskip som tuter vennlig. Om åtte-ni timer er det i Punta Arenas. Vi har brukt syv døgn på samme distansen.

På Isla Tamar finner vi en godt beskyttet havn for kulingen. To mann blir ombord i Sorgenfri for å holde henne på plass og styrer fortøyningene derifra, mens to går i jolla og på land for å finne gode steder å fortøye i. Vi får trukket i land tre liner som med kjetting blir festet rundt trær og steiner og mener vi ligger trygt for natten. Her nede tas det ingen sjanser med fortøyningene. Vi er klare for dagens høydepunkt: Middag! I dag står det pannekaker på menyen. Ikke helt uvanlig kost, men du verden som det smaker etter en frisk dagsseilas. I dag har vi flyttet oss 30 mil oppover kysten, så vi har all grunn til å være fornøyde. Vi spiser etter køsystemet hvor en steker, en spiser og to venter på tur før vi rullerer bortover sofaen. Ute fortsetter vinden å herje. Barometeret har nå falt 30 millibar og viser 965 millibar når det snur. Det er ikke så lett å bli klok på været her nede, men en ting er sikkert: Idet barometeret snur etter et langt eller brått fall, kommer vinden for alvor. Den lille bukten blir en heksegryte av fallvinder fra alle kanter, selv om det blåser nordvest utpå. Musikken ombord blir skrudd opp i takt med vindkastene ute. Ingen av oss er særlig lystne på å dra ut for å fortøye bedre, og filosofien er at det vi ikke hører er ikke noe å bry seg om. Kortspillet blir allikevel fort avsluttet da en vindkule i 80-100 knop treffer oss I skutesiden og holder på å legge oss flate. Det blåser full storm og i kastene er det umulig å stå oppreist på dekk. På min vei til land blir jolla bundet i landfortøyningen så jeg ikke skal blåse bort. Resultatet er at når et kast treffer Sorgenfri, strammes fortøyningen slik at jolla med meg oppi, farer til værs. Alt på dekk blir surret etter kunstens regler før vi kan avslutte kortspillet. Med seks liner i land ligger vi trygt. Det har vært en stri, om ikke helt uvanlig dag her nede på Chiles sørvest kyst. Ved 11-tiden kryper vi ned i soveposene trøtte som skømper. Vekkerklokken står på 5.30. I morgen er det Johan og Terje som har første vakt, mens Peder og jeg kan sove noen timer ekstra. Selvfølgelig med forbehold om at været har bedret seg. Vi sovner til lyden av vinden som uler i riggen.