Portalen for langseilere

Alle blogginnlegg (304)

10. Mennesker i Antarktis

Hej, Sorgenfri, klokkan är sju. Jeg vrir meg i forbauselse under teppene. Jeg er i Antarktis, og så er det en svensk stemme i radioen? Det går et par øyeblikk før jeg klarner, og får humpet bort til VHF'en. - God morgen Rolf, du vekket oss, hvordan er dagen? - Inte så värst, men det blåser mycket från nordøst, og det är vel inte så bra för er? - Det stemmer, da blir vi nok her i dag også. Vi sees etterpå, og dere må komme til middag, vi har en overraskelse til dere.

Jeg titter opp av… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.28 — Ingen kommentarer

11. Ufrivillig isbad

Faen!! Det sitter dønn fast jo! Jeg har vanskeligheter med å skjule min ergrelse over at Johan satte båten i gir for tidlig, slik at det ene spinnakerskjøtet gikk i propellen.

- Jeg trodde du hadde fått det inn allerede, det haster jo, hva er det du somler etter? Han er minst like forbanna som meg, for vi driver raskt inn mot den lite innbydende breen bak oss, og mørket er i ferd med å senke seg. Under andre omstendigheter ville ikke denne situasjonen vært noe problem, en seilbåt er… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.28 — Ingen kommentarer

12. En liten klatreekspedisjon

I Antarktis fant vi mange jomfruelige og ubestegete fjell og tinder, i hvert fall var svært få av dem navngitt på våre kart. At våre kart var fra 1960, tok vi ikke så høytidelig, og vi syntes det var festlig å sette våre egne navn på steder. Selv om det ble mye Petersen og Krogh, var det ikke bare vi som hadde stått for navnsettingen. Vi hadde for eksempel seilt forbi Krogh Island og Petersen Rock da vi ankom Antarktis, antagelig oppkalt etter norske hvalfangere som helt sikkert hadde hatt like… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.27 — Ingen kommentarer

13. På grensen

Opp med. deg, jeg trenger hjelp! Et par høye dunk da noen små isflak slår mot skroget understreker alvoret. Peder har klærne på, men ligger og sover under to ulltepper og en dyne, så jeg må rope noen ganger før han våkner. Han er utslitt, men også jeg lengter etter noen timers sammenhengende søvn. Men isen tetter seg til og snart blir det mørkt. Vi må jobbe. Det blåser en svak vind, men jeg ser veggen av is som sperrer sundet vi må igjennom, og slipper genuaen og storseilet I dekk, før jeg går… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.26 — Ingen kommentarer

14. Vi er på Månen

Deception er en unik øy i Antarktis- sammenheng, den er vulkansk, og fremdeles aktiv. Den har et stort krater som er fylt med vann, og som kalles «Neptuns blåsebelg». I en revne i den ene kraterveggen seilte vi Sorgenfri inn.

Deception er et månelandskap, med vulkanaske som driver rundt med vinden. Det var umulig å si om vi gikk på bre dekket av aske eller aske dekket av bre. Her har land og vann noen grader høyere overflatetemperatur enn andre antarktiske øyer pga. den vulkanske… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.25 — Ingen kommentarer

15. Ildlandet

Tierra del Fuego, Ildlandet, var siste stopp for folkeslagene som vandret over Beringstredet i nord og langsomt befolket det amerikanske kontinentet. Ca. 8000 år etter at de ankom Alaska, hadde indianerne nådd helt sør til Kapp Horn. De var et ekstremt hardført folkeslag, som levde uten klær i et område kaldere enn Norge. Charles Darwin, som var med kaptein Fitzroy på «Beagle», båten som kartla dette farvannet, antok dem for å være på et tidligere evolusjonsstadium. Det stemte selvfølgelig… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.24 — Ingen kommentarer

16. Dramatisk møte med Kapp Horn

Putselig går de første rykningene gjennom båten og det uunngåelige har skjedd. Kjølen har slått ned i bunnen! Selv om jeg har fryktet dette i flere timer nå, føles det som om tilværelsen revner fullstendig. Minutter tidligere, da vi kjempet mot vind, bølger og tang, levde vi i hvert fall i håpet om at vi skulle klare å få Sorgenfri helskinnet ut av denne fellen. Med dette endelige møte med bunnen, gikk alvoret virkelig opp for meg.

Og vi som bare ett døgn tidligere hadde sittet på… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.41 — Ingen kommentarer

17. I "Fengsel" i verdens sydligste by

Alt syntes deprimerende. Vel, ikke alt, vi hadde jo reddet Sorgenfri, men det er lett å glemme seirene sine; har man først nådd målet er lykkerusen altfor kort. Da vi trodde vi skulle miste Sorgenfri, innså jeg hvor latterlig det er å bekymre seg over banaliteter, og hvor ubetydelige hverdagsbekymringene ofte er. De kan overvinnes, men mister vi Sorgenfri er noe verdifullt ugjenkallelig tapt, drømmer og livsform og eventyr som venter i det blå. Det ville vært som å miste et barn. Jeg lagde alle… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.40 — Ingen kommentarer

18. Yendegaias kugutter

Vi så på hverandre, og var glad vi var fire da vi fikk se hva gutta foran oss holdt på med. Bevæpnet med hver sin kniv, slaktet og flådde de okser som om det var det eneste de hadde gjort hele sitt liv.

Vi hadde hørt om Yendegaia i Puerto Williams. Vi hadde nå 1000 mil med ødemark foran oss, og vi så på Yendegaia som et bra sted å ta farvel med andre mennesker på. Kanskje vi hadde tatt feil. - Bienvenido! Fem uvaskede, råbarka ansikter hilser oss, men samtalen stopper der, på grunn… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.40 — Ingen kommentarer

19. Bøygen

Etter en normal dag; dvs. vi hadde ligget på kryssen de seks timene fra soloppgang til solnedgang, var vi framme i Caleta Brecknock. «Lensesleiken» Charlie Porter hadde påstått at der var det en perfekt fortøyningsplass. Fra denne bukta er det bare seks mil fram til Cockburn-kanalen, og da er det bare rundt svingen til Magdalena- kanalen som fører østover og dermed er i medvind. Så kom vi først dit, ville det være grei skuring fram til Punta Arenas, som hadde vært målet I månedsvis. Dessuten… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.39 — Ingen kommentarer

20. Et døgn i Patagonia

Klokken er kvart på seks om morgenen den 10. september 1991. Peder står på hodet oppi motoren for å fylle drevolje, mens jeg er i gang med å lage morgenkaffen. Man er ikke særlig snakkesalig på denne tiden av døgnet, og stillheten blir bare brutt av suset fra primusen og noen fornøyde grynt fra Terjes sovepose. Han og Johan har enda fire timer igjen i køya før de skal på vakt. Det er kaldt her nede ved verdens ende og vi sover med klærne på inne i soveposen, med ulltepper under og dyne over… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.39 — Ingen kommentarer

21. Puerto Eden

Buenos tardes, sa han da han uten videre kastet over linene og la den åpne fiskebåten langside med Sorgenfri. Med den største selvfølgelighet slang han ensekk med mariscos (kamskjell) i cockpiten, 0g spurte hvordan byssa virket. Litt perplekse viste jeg ham det. Peder, som holdt på å skifte olje, ristet benektende på hodet da jeg spurte om han hadde sett mannen før. Men vi hadde det ikke med å avvise noen, og oppklaringer kommer som oftest før eller senere. Denne åpenheten og naiviteten har vi… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.39 — Ingen kommentarer

22. Opp og nedtur

Det var en deilig tid, alt gikk perfekt, og jeg digget Chile. Vi hadde lært oss skikkelig spansk etter hvert, og etter trekvart år i snø og uten byer, elsket vi å drive rundt og snakke med folk. Vi lå nesten tre måneder i byen Valdivia, og likte aller best studentmiljøet på universitetet. Studentene var i en ny frigjøringsvår. Diktatoren Pinochet var gått av etter 17 år som president, og de strenge politiske og moralske forbudene under ham ble forkastet. Jernhånden var borte. Og selv om mange… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.38 — Ingen kommentarer

23. Robinson Crusoe

Etter nesten fire måneder på land var overgangen til sjølivet stor. Tunglastet som vi var etter provianteringen i Chile, stampet vi omtrent like ille som vår første uke i Nordsjøen. Vi ville ikke få sjansen til å proviantere før vi kom til Tahiti, og da til et prisnivå som ligger over det europeiske. Derfor hadde vi stuet inn et skipshandlerlass - som oppstablet på brygga fikk oss alle til å tvile. Men inn under dekk kom det, utrolig nok. Været fikk oss til å lure på om det bare var på fleip at… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.38 — Ingen kommentarer

24. Stillehavet

Stillehavet var det siste området på jorden som ble bosatt av mennesker, det siste som ble oppdaget av europeerne, og det siste som ble kolonisert og dekolonisert. Polyneserne og mikroneserne var de virkelige oppdagerne av området, og hadde fullført alle de viktigste reisene århundrer før europeerne ante at havet eksisterte.

På de større polynesiske øyene ga dyrking, fisking og mange ressurser et overskudd som tillot oppbygningen av et mektig aristokrati og kongehus. Vanlige folk… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.37 — Ingen kommentarer

25. Haifiske ved Ducieatollen

Her slår straks nøysomme planter seg ned, og kokospalmen er en slik. Jo mer sand og mindre næring, jo mer ser kokospalmen ut til å trives. Disse småøyene langs revet blir naturlig nok ikke særlig høye. På Palmerston-atollen som vi besøkte senere, var det høyeste punktet på den ene øya fem meter over havflaten. Dette er høyt i forhold til andre atoller I Stillehavet, og punktet ble følgelig kalt «The Mountain». Under orkaner søker hele øyas befolkning opp på dette «fjellet», for å unngå å bli… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.37 — Ingen kommentarer

26. Pitcairn

Etter at spanjolen «San Pablo» hadde oppdaget den lille atollen Ducie, fikk den en annen merkelig øy i sikte omtrent 200 nautiske mil lenger mot vest. Øya bærer i dag navnet Henderson, men ettersom vi hadde pannekaker til frokost den morgenen vi oppdaget den, omdøpte vi den til Pannekakeøya. At øya er 30 meter høy og flat som gjett hva, gjorde navnevalget enda enklere.

Som Ducie er øya bygd opp av koraller, men den har ingen lagune, og er altså ingen atoll. Dette er den andre av i… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.36 — Ingen kommentarer

27. Sinfat og drømmen som brast

Stort sett traff vi bare hyggelige og sympattiske personer på vår ferd jorden rundt. Sinfat og han vi trodde var kameraten hans, virket også som verdens hyggeligste fyrer der de sto på brygga på Katiu og ønsket oss velkommen til øya. Vi hadde med oss en pen tunfiskfangst, og de inviterte oss hjem til seg for å innta herremåltidet. Vi fant raskt tonen med chilensk vin og «poisson cru» laget på den kinesisk-polynesiske måten. Gutta var perledykkere fra Tahiti og kunne sørgmodig fortelle oss at… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.36 — Ingen kommentarer

28. Marsters-klanen på palmerston

Hello, where are you! En kvinnestemme fra cockpiten river meg ut av noen minutters søvn på min nattevakt. Et sekund er jeg i villrede; en kvinne her midt på havet?

Så vender hukommelsen tilbake, og jeg roper til vår haiker, Caroline, at alt er i orden. - Is this a storm? stotrer hun fram, litt forpjusket der hun en smule sjøsyk kryper ned leideren igjen.

Vi har tatt med irske Caroline fra den ene av Cook-øyene, Aitutaki, og over til Palmerston. Caroline hadde aldri vært i… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.36 — Ingen kommentarer

29. Under overflaten

Historiene og drømmene om livet under vann var en av de viktigste årsakene til at jeg ville ut og reise - og reise med båt. Innbakt lå Robinson Crusoe - ideen om å kunne fange all maten selv og leve uavhengig, eller tjene meg rik på perledykking for den saks skyld. Det var allikevel dårlig med systematisk dykking det første året. Med unntak av noen dager på Kapp Verde og Fernando de Noronha, og noen høyst ufrivillige arbeidsdykk i Antarktis og Patagonia, hadde dykkefeberen ligget i dvale. Helt… Fortsett

Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.35 — Ingen kommentarer